Periode VII

Ei stabil tid (1700-1800)


	Ødegårder og nyrydding
	At 1700-tallet var en bra periode, ser vi ved at tallet på øde matrikkelgårder gikk ned i forhold til 1600-tallet. Men fritt for ødegårder blei det aldri. Tallet varierte mellom 6 og 12-13. Endel av disse blei brukt som avlsgårder, enten ved bygsling eller forpakting. Dessuten fantes enkelte bruk som lå øde, eller som underbruk, uten at heile matrikkelgården var øde. I Karlsøy finner vi lengere ødeperioder for havgårdene Vannvåg, Skåningen, Spenna og Nord-Fugløy, samt Hessfjord, Lanes og Skattøra i Langsund. De fleste blei imidlertid brukt som avlsgårder. Det største ødegårdsproblemet finner vi blant havgårdene i Helgøy: Nord- og Sør-Grøttøy, Steikervik, Flatvær, Lyngøy, Hattøy, Finnsula, foruten Indre Hamre, Kammen og Fagerfjord. Finnsula var i det heile ikke bebodd i løpet av hundreåret, Lyngøy ikke etter 1707, mens Flatvær hadde en rekke avbrutte bosetningsperioder. Ser vi heile perioden 1610-1840 under ett, kommer ustabiliteten i bosetninga klart fram. Bare ca 10 matrikkelgårder i prestegjeldet var kontinuerlig bebodd, mens ca 45 hadde markerte ødeperioder, tildels langvarige. For endel av de ødegårder som i lengere tider var avlsgårder, er det likevel rimelig å betrakte dette som uttrykk for større satsing på februk, ikke som mangel på bosetning. Det mest interessante ved perioden er den markerte nyrydding som skjedde, især i andre halvdel av 1700-tallet. Denne ryddinga skjedde da innafor de gamle matrikkelgårders utmark, kanskje især ved at gamle utslåtter blei bosatt. Det var især i de indre områder dette skjedde, samtidig med at der fortsatt fantes øde havgårder. Denne prosessen kan vi observere allerede i første halvdel av århundret. Alt ca 1710 var matrikkelgården Vannstua bosatt, etter en periode som avlsgård fra ca 1660. I 1730 kom også Lanes (Lanesøra) i bruk. Andre etableringer før 1750 var Høystasletta/Migan (fra ca 1708) og Storvoll under Reinsvoll (ca 1710), Grunnfjordbotn (ca 1710), Reinskar (ca 1738), Eidstrand (ca 1738), og Gamvik ved Lyngstua (ca 1740). I denne perioden kom og Nord-Fugløy inn med første bosetningsfase. Mellom 1750 og 1770 finner vi bosetning på Russelv, Kjeglen (Vannstua), Kopperelv i Langsund, Karanes i Dåfjord, Ravik ved Sør- Lenangen, Glemma/Bjørnskaret, og Sandfjord ved Torsvåg. Den store nyryddinga kom i tida 1770-1800, med minst 30 nye bruk. Ca 1776 blei begge de to gamle avlsgårdene i Langsund bosatt, Hessfjord etter ei ødetid fra 1625-30, Lanes etter ødetid fra ca 1660. Viktige nye gårder ellers var Hermannsfjord, Lattervik, Kolvik, Kvalvåg, Skogsfjordvatn, Dåvøy, Ullsnesvik, Mjønes, Valen, Holmen, Brennes, Rakkenes og Stakkeng. I tillegg til dette skjedde en god del nyetableringer ved deling av gammel innmark, som ved utskilling av Stakken fra Grunnfjordgården, Hansnesgården (Elvevoll) og Nordeidet blei delt i 3 bruk, Jegervatn blei delt i 2 bruk o.s.v.


	Inn- og utflytting
	Vi har sett at enda omkring 1700 var det adskillig med innflytting til prestegjeldet. Utflytting veit vi mindre om. Utover 1700-tallet er det ikke lett å holde rede på slike flyttinger, så det er ikke mulig å vurdere om flytting kan ha hatt noen innvirkning på befolkningsutviklinga i perioden. Bortsett fra noen kvener, etpar russedrenger, Johannes Syndmøring i Helgøy i 1770, en svenske og kanskje Christoffer Fransmann, var det nå slutt med tilflytternamna. Likevel kan vi se at mange folk må ha flytta, både inn og ut. Endel tilflytting har skjedd i forbindelse med innhenting av ekteskapspartnere, især i storkarsslektene, som vi f.eks. kan se av slektsnamna Kyhn, Holst, Blix, Falk, Arild, Schelderup, Bugge, Kiil, Lockert, Hveding, Klingenberg, Hage, Gram, Bull, Norum, Gamst, Trane, Oderup, Ebeltoft, Rein, Heide, Grabow, Lund, Steen, Brun, Grop, Kroppe, Marchmand. Endel av diss folk forsvant hurtig ut av området igjen og tok trulig med seg ektefellen, mens andre blei fastboende, med etterslekt. I andre tilfeller kom folk utenfra og slo seg ned uten at vi kjenner bakgrunnen. Det gjelder f.eks. Grimlund og Norman på Grågården, Bårlund på Svendsby og Eidstrand, Indal på Reinsvoll, Blokk (Blokøra) og Springfeldt i Sørlenangen, Elholm og Ødegård i Hesjebukt, Hofnagel og Lyder på Reinsvold, Altin på Skorøy, Ivers i Lattervik, Schøn i Reinskaret, Ramsberg i Skogsfjord, Bymann på Kvalshausen, Dannefær påHersøy, Glad på Hamre, Lind i Nord- Grunnfjord, Radt og Tønder i Torsvåg, Pfleug på Kammen, Dahl på Russelv, Stabel på Inderby, Erdal på Hersøy. Noen veit vi kom inn som lærere (Leonard, Mandal, Bydal, Blanche), endel kom som drenger (Grønbeck, Krantz, Holk, Brose Kragh, Aas, Dyrdal) noen som håndverkere (Døll/von Brusch), noen som gjestgivere (Kolderup, Thommesen, Horst) eller andre yrker (Lindegaard). Endel kjenner vi opprinnelsen til, og det er da gjerne Bergen og Trondheim som går igjen. I endel tilfeller registrerer vi bare de fremmedarta namna, som Bredenberg, jomfru Tordenskjold, Rosenlund, Winther, Carsius, Luft, Brunstrøm, Munch, Eidberg, som duft av en fremmed verden. Naturligvis kom også innflyttere uten de fine etternamn, men dem er det meir vanskelig å få øye på. Tilfeldig veit vi om endel slike. Borger Olsen i Reinskar (fra 1760) veit vi var fra Kristiania stift. Kirsten Pedersen på Reinsvold, gift med Christen Christensen og død 1758, var fra Sætvik i Rødøy, dreng Johannes Monsen på Lanesøra, død 1797, var fra Bergen, og Jon Larsen på Bratrein (nemnt 1791) var fra Nærøy i Namdal. I 1736 hører vi om ei innflytta taus på Nordeidet som da returnerte sørover med jekta, i 1773 kom ei 18 års jente fra Bergen med Hansnesjekta, og i 1793 hører vi om ei kvinne fra Sunnmøre som var 40 år. Alt dette viser til livlig ferdsel langs kysten, gode muligheter for å reise over lange avstander, til å finne ekteskapspartnere som kom fra nokså fjerne strøk i landet. Vi skal se at også samene flytta på seg. Der kom innvandrere til Helgøy fra Sør-Kvaløy, der kom innvandrere fra Lyngen til Gamvik og Nordlenangen, bl.a. Hujas og Parak, og der kom samer fra Lappland utover øyene, som Mak, Gomann, Konka, Blinde, Tomma og Valkeapa a a. til Vanna. Fra noen sesjonsmantall fra slutten av århundret har vi meir systematiske opplysninger om mannlige innvandrere. I en oppgave fra Helgøy sogn fra 1755 var 8 av 23 oppgitte voksne mannskap innflyttere, d.v.s. 35 %. 2 var fra Skjervøy, 3 fra Tromsø sogn, 2 fra Sverige, 1 fra Molde. For tida etter 1789 er bare oppgitt fødested utenfor fylket. I 1789 fantes 256 menn over 19 år i rullene i Karlsøy og Helgøy, og av disse var 26 innvandrere (10 %). De kom fra Bergen (7), Romsdal (2), Trondheim (3) Helgeland (5), Vesterålen (1), Sverige (1), Lappmark (4), Finnmark (2), Russland (1). Ved ei sesjonstelling i 1804 der alle menn var med, var 35 av 568 innflyttere (6 %). Nå kom 11 fra Bergen, 4 fra Romsdal, 12 fra Sverige, og ellers spredt fra heile kysten. Fra noen ekstraskattelister 1763-64 får vi opplysninger som viser at der har foregått ei stor reiseaktivitet langs kysten, for en stor del av yngre, ugifte personer av begge kjønn. Trulig var dette et mønster som var generelt for store deler av århundret. Vi skal derfor se nærmere på aktiviteten disse to år. Til Finnmark reiste en mann fra Elvevold, en mann og et ektepar fra Bratrein. Til gjengjeld kom det ei jente derifra, Mette Kyhn, men vi veit ho egentlig var fra Trondheim. Ho kom til Elvevoll, der ho seinere gifta seg med Jeremias Hegelund. Fra Salten kom det en kar til tjeneste på Kvitnes, men han reiste etter ett år. Til Kvitnes kom også et søskenpar, Peter Rubbertsen og Beritte Krantz, begge fra Bergen. De gikk nå i tjeneste hos halvbroren Abraham Lockert. Begge reiste tilbake til Bergen i 1764, men Petter blei litt seinere gift, og slo seg ned på Hansnes, der han blei stamfar for Krantz-slekta. Til Bergen reiste ellers ei jente som hadde tjent på Hansnes, og til Trondheim reiste datra til avdøde kapellan Molde. Fra Helgeland kom et ektepar til Sør-Grunnfjord, og et ektepar med datter til Dåfjord. Vi hører og om endel intern flytting disse år. Fleire tjenere skifta plass, enker flytta gårdimellom, og etpar familier flytta, en fra Måsvær til Langsund, og en fra Kammen til Reinsvoll. Andre tilfeldige kilder viser at dette flyttemønstret ikke var uvanlig. I 1743 ser vi at mor til Henrik Hofnagel i Vannvåg var på tur heilt til København, ho hadde tidligere vært gift på Reinsvold, og var søskenbarn til Mikkel Larsen på Vannereid, som var tilflytta fra Stavanger. En av sønnene til Hans Pedersen Grå i Langsund, Størker, flytta til Bergen, der han blei vaktmann. Kona hans var fra Skåningen, og i 1769 flytta en av hennes slektninger fra Vanna etter. I 1707 var Størker sin bror Torsten flytta fra Bergen til utlandet, uten at vi veit hvor. Ut fo r også 2 sønner av Anna Jeremiasdatter Figenschou på Helgøy fra hennes første ekteskap. I 1763 var en i Livland, mens en som hadde vært bosatt i Bergen, var død. Ellers veit vi at Anna i sitt første ekteskap var bosatt i Skjervøy, og vi kjenner til endel andre som flytta ut og gifta seg, i Skjervøy, Vorterøy, Rotsund, Balsfjord og Ullsfjord. 1700-tallets Karlsøy har ikke vært noe stillestående samfunn!

	Slekt og status
	Både overklassen og utredergruppa bestod i stor grad av slekter som var utgått fra eller inngifta i Figenschou-og Hegelundslektene. Disse to slektene, som var grunnlagt på slutten av 1600- tallet, blei i det følgende århundre og enda litt lenger fullstendig dominerende i prestegjeldet i den økonomiske og sosiale struktur. De to slektene gifta seg med hverandre, og de opptok i seg mesteparten av det som ellers var i området av sosialt og økonomisk framstående slekter. Tilsammen utgjorde disse slektene nærmest et integrert sosialt system, som vi kanskje kunne kalle en klan . Begge slektene var utgått fra embedsklassen, og fikk også seinere noe tilsig fra embedsfolk, især prestene, som Mikkel Hegelund, presten Gartner og Kaurin sine etterkommere. Figenschouslekta starta på Kvitnes, og gården her blei stamgård for slekta heilt til 1930. Her var inngifte av Hegelund i 3 ledd, av Lockert og Holst. Herfra spredte greiner seg videre til Vannvåg, med inngifte i Schelderup, til Helgøy, med inngifte bl.a. i Klingenberg og Hegelund, til Dåvøy og Rødgammen, med inngifte i Wormhus, og videre spredning til Svendsby og Kjosen. Slekta spredte seg og til Nord-Grunnfjord med inngifte i Hegelund-Lemming, og videre til Hessfjord-Lanes, for å nemne de viktigste gårdene som blei erobra Hegelund starta på Elvevoll (Hansnes), der slekta holdt seg til 1862, med inngifte av bl.a. Oderup, Hveding, Kyhn og Kiil. Slekta spredte seg videre til Nord-Grunnfjord, med inngifte i Lemming, Figenschou, Gamst og Trane, og videre til Stakkvik med inngifte i Horsens, Bugge og Arild, den spredte seg til Bakkeby med ingifte i Lorch og presten Hegelunds etterslekt, og derfra videre til Jegervatn, til Svendsby, til Selnes, til Vannstua, der slekta igjen gikk sammen med presten Hegelunds slekt, og derfra igjen til Oldervik. Fra Hansnes spredde slekta seg til Reinsvoll med inngifte i Indal og Bull, den gikk fra Hansnes til Helgøy, med inngifte i Wormhus, og fra Helgøy videre til Skogsfjord men inngifte i Falk, til Kammen og Nordskar. Slektene erobra etterhvert et fleirtall av de gode jordbruksgårder, som Nord-Grunnfjord, Helgøy, Skogsfjord, Hessfjord, Lanes, Vannstua, Reinsvoll, Stakkvik, Nordeidet, og heile området fra Selnes til Svendsby (med Jegervatn og Bakkeby), det største nesten sammenhengende jordbruksareal i prestegjeldet. I slektene var samla mye av den disponible kapital i området, her var samla all yrkeskompetanse når det gjaldt handel og jektefart, og her fantes den generelle overklassedannelse som trengtes for å opprettholde en sosial eksklusivitet. Selv om endel greiner etterhvert sank ned i bondestanden, blei slektsfølelsen opprettholdt, og det dreide seg ofte om svært driftige og velstående fiskerbønder, med en materiell og kulturell standard som lå langt over gjennomsnittet, ofte med stor tjenerstab og store hushold. En analyse av ekteskapspolitikken innen hovedslektene på 1700- tallet bekrefter dette inntrykket. I første halvdel var det 19 ekteskap, i andre halvdel 55. I en fjerdedel av tilfellene var ektefellene i slekt, ofte så nær som søskenbarn. I 58 tilfeller (78 %) kan vi se at folk valgte ektefeller som klart tilhørte den økonomiske og sosiale over- eller mellomklasse. Dette viser ei temmelig snever og eksklusiv slektsgruppe. Utover 1800-tallet blei slektsdominansen svekka. Det gikk tilbake med handel og jektefart, og bare Kvitnes-greina opprettholdt sin økonomiske og sosiale eksklusivitet. Det blei mindre inngifte i slektene, og mindre tendens til å hente ekteskapspartnere fra over- og mellomklassen. Mange familier gikk over i reine almuesslekter. Dette hadde tilfølge at slektsnamna ofte blei oppgitt eller bytta ut med -sennamn, især for Hegelundfamilien. For deler av Hessfjordgreina av Figenschoufamilien kom en sosial og økonomisk renessanse med Christian Figenschou på Helgøy fra 1870-80.

	Familien og husholdet
	Familien var på 1700-tallet som seinere den minste sosiale enhet. Men den var noe meir, den var også et produksjons- og forbruksfellesskap. Familien var heller ikke bare sammensatt av en kjernefamilie, med foreldre og barn. Hit hørte slektninger som ugifte onkler og tanter, besteforeldre og oldeforeldre. I tillegg kom folk som ikke hørte til familien, men som likevel gikk inn i husholdet, særlig fosterbarn, tjenere, fattiglemmer, kårfolk og innlosjerte personer av ulik slag. Størrelsen på familien eller husholdet varierte meget med tilgangen på ressurser. De fattige hadde små hushold, de rike store hushold, som en generell karakteristikk. Ca 1700 var husholda størst på handelsgårdene. Der var mesteparten av drenger og voksne fosterbarn samla. Husholda bestod her av 16-17 medlemmer, hvis vi regner med like mange tauser som drenger. For prestegjeldet var gjennomsnittet per hushold 6,1. Ved folketellinga i 1769 hadde Helgøy sogn 322 innbyggere i 55 familier, eller 5,9 per hushold. Men variasjonsbredden var stor. I Nord-Grunnfjord var husholdet på 22, Helgøy hadde 13 og Sørskar 10. Store hushold (8-9) hadde også Bårset, Rødgammen, Skogsfjord og Kammen, foruten 2 samiske familier i Dåfjord. De minste husholda, med 2-4 medlemmer, lå i utkantene av sognet, som Hamre-Torsvåg, Måsvær, Andammen, Rebbenesøy. For Karlsøy, som mangler folketellinga i 1769, kan husholdsstørrelsen på denne tida beregnes til 6,6, eller litt i overkant av Helgøy. I 1801 var det 153 hushold i Karlsøy, 94 i Helgøy. Det gir en husholdsstørrelse på 5,2 i Helgøy og 5,8 i Karlsøy, altså en viss reduksjon i begge sogn. Likevel kan vi finne store hushold, især i Karlsøy, fortsatt knytt til den gamle slekts-overklasse. I Karlsøy hadde 15 husstander over 10 medlemmer. På topp lå gjestgiveren på Kvitnes og jekteskipperen på Hansnes med 20 hver. 3 hushold på Vannstua hadde 16, 11 og 10 medlemmer, Reinsvoll og prestegården hadde 14, Vannvåg 13, Hessfjord og Nordeidet 12, Bakkeby og Stakkvik 11, mens Selnes, Hesjebukt og Skipsfjord hadde 10. I åtte hushold var det tale om Figenschou-og Hegelundslekt, forøvrig delvis inngifta slekt som Indal, Gram, Blix, Grønbeck og Ødegaard (lensmannen). Det eineste virkelige almueshushold finner vi i Skipsfjord hos Tomas Nilsen. I Helgøy var bare 5 storfamilier, med Nord-Grunnfjord på topp (15 og 11), fulgt av Helgøy (14) Sørskar (11) og Dåvøy (10). Også her var det tale om overklasseslekter, som Trane, Figenschou, Heggelund, Lemming og den inngifta Evertsenfamilien på Dåvøy. Det skulle atskillig med ressurser til å opprettholde slike svære hushold som dette, til å nyttiggjøre seg den arbeidskrafta som fantes og til å skaffe opphold for uproduktive grupper som barn, fosterbarn, vanføre og gamle. De fleste av gårdene var da også typiske storgårder, med stort februk, ofte kombinert med stort sjøbruk. Noen hadde også avlsgårder under seg for å auke jordbrukspotensialet. Noen av gårdene var knytt til aktiviteter som handel og jektefart, eller offentlig tjenesteyting (prest, klokker, lensmann). Ved dødsfall måtte det hurtig oppattgifting til, noe som ofte førte til stor aldersmessig ubalanse mellom ektefellene. Mens det økonomiske og sosiale system som var knytt til disse slektsgårder, forutsatte disposisjon over store areal og ressurser, fantes det bygder som meir tok sikte på mindre hushold og meir deling av ressursene. Dette kan vi observere i form av mye jorddeling i bygder som Andammen, Dåfjord, Rebbenes, Nordlenangen og Sørlenangen. Her var lite tjenere og fosterbarn. Ved tidlige dødsfall eller alderdom, måtte husholda gjerne oppløses. Den mest ekstreme form for små hushold finner vi i endel ufullstendige hushold i vestre Helgøy. Her hadde ugifte menn (ungkarer) etablert seg som gårdbrukere. I 1789 finner vi slike hushold samtidig på 5 bruk i Toftefjord, Andammen, Måsvær/Hermannsfjord og Breivik (2 bruk). Dette synes å vise til en nokså enestående sosial struktur i dette området, uten at vi riktig veit bakgrunnen for det.